En dag en høst

Det var som om tiden hadde stått stille. Den hadde vel det, for da hun kikket på armbåndsuret (det eneste hun hadde arvet av sin mors onkel) gikk det opp for henne at viserne stod stille, noe de hadde gjort i snart et år, men ute i frukthagen hadde tid aldri betydd noe.

Hun hadde pleid å klatre opp i plommetreet da hun ble kjeftet på som liten og treet hadde vært hennes, plommene hadde alltid vært sure og umodne, men det hadde vært hennes tre. Helt i utkanten av hagen stod det, som om det hadde blitt utstøtt fra alle de andre trærne, plommetreet var den stygge andungen som aldri endte opp som svane.

Den eneste lyden hun kunne høre var litt rasling i løvet som ikke var blitt raket bort enda. Og hun klatret opp i plommetreet. I en alder av tjuetreogethalvt år klatret hun opp i et gammelt plommetre i sin fineste blomsterkjole og ble oppskrapt på knær og albuer men hun brydde seg ikke, hun kjente at det var kaldt ute men hun brydde seg ikke og hun klatret opp i treet, opp til den faste plassen. Hennes plass. Hennes tre. Hun tok frem boken med dikt hun hadde fått til sin trettende fødselsdag.

Hun smakte. Ikke på de sure plommene, de saftige eplene eller de søte pærene. Hun smakte på ordene. Det var det beste hun noen gang hadde smakt.