Pust litt stillere, så jeg hører deg

Jeg pleide å rusle inn dit tidlig om morgenen, kanskje klokken seks eller halv åtte, i et rolig tempo og med små skritt. Jeg skulle ikke på jobb, jeg skulle ikke møte noen, og jeg skulle heller ikke kikke i butikker for å se om det var noe der som jeg ville ta med meg hjem. Jeg gikk dit tidlig om morgenen for å iaktta denne merkelige organismen kalt storby som ikke hadde våknet helt enda. Det var få mennesker i gatene, og de som var der hadde ikke dårlig tid, men delte samme tankegangen som meg, og vi kikket på hverandre, smilte, og visste at vi hadde noe til felles uten at vi trengte å si noe. Tidlig om morgenen hadde byen pause fra alle de stressede menneskene som løp etter busser mens de snakket i telefonen. På denne tiden av døgnet fikk byen endelig slappe litt av, for de eneste som var våken nå var meg og mine medmennesker. Det var enda noen timer til normale, vanlige folk med jobber begynte å strømme til. Og da klokken hadde blitt såpass mye trakk vi oss sakte tilbake til der vi hørte hjemme og sovnet.